Pappa, får jeg lov å hoppe idag?

De andre foreldrene er antakelig redd for at han skal slå seg. De familiene som kjenner oss godt og vet litt om hemofili, har imidlertid ingen betenkeligheter. Det eneste sikkerhetstiltaket som faktisk trengs, er at vi kan nås på telefonen. Vi må hele tiden passe på å informere og forklare – det kommer stadig nye foreldre i barnehagen, og nye naboer flytter inn. Barna i barnehagen synes ikke Hampus er annerledes i det hele tatt. Det er de voksne som kan bli usikre og redde.

En gang i fornøyelsesparken Liseberg sto vi ved siden av en barnefamilie. ”Hvorfor har han hjelm?” spurte gutten høyt og pekte på Hampus. Moren hans ble sint og sa ”hysj!”, så dro hun i barnet og skyndte seg bort. Det var uforstandig av moren. Gutten sa jo ikke noe dumt, han bare spurte fordi han ville vite. ”Hvorfor har han hjelm?” var ikke et pinlig spørsmål. Det var morens egne vurderinger og egen redsel som kom til uttrykk. Etter den hendelsen bestemte jeg meg for at når jeg hører noen hviske og tiske om Hampus, så skal jeg gå frem og forklare. Jeg godtar ikke noen hysjing rundt Hampus. Han merker det jo, og jeg vil ikke at han skal føle seg som et menneske man unngår.

Det er bare når Hampus har på seg lekehjelmen at han stikker seg ut. Den første hjelmen han fikk, var mørkeblå og så veldig sykehusaktig ut. Etter mye ringing fant vi til slutt pene hjelmer med morsomme motiver, men det var et sant detektivarbeid. Det er mye triveligere når Hampus får beundrende blikk på grunn av hjelmen enn når hjelmen signaliserer ”stakkars meg”. Når han har på seg en hjelm med bamser eller biler, kommer andre barn bort til ham og sier ”for en fin hjelm”. Hampus sluttet nylig å ha på seg hjelm hele tiden i barnehagen. Nå har han den på bare når de kjører kjelke eller er på lekeplassen.

Hampus begynte i vanlig barnehage da han var nesten to år. Kommunen har gitt barnehagen en ekstra ressursperson på grunn av Hampus, noe alle i barnehagen er glad for. Det er bare positivt at barna har mange voksne rundt seg.