Jeg er annerledes, og det står jeg for

Nå er jeg veldig takknemlig for at foreldrene mine satte en grense. Jeg er atten år, har en alvorlig grad av hemofili, men ikke vondt noen steder i kroppen. Mor og far bestemte seg tidlig for at jeg ikke skulle få delta i lagidrett. Der var det et absolutt nei. De ville redde leddene mine. De visste at man på lag og kamper ikke lytter til kroppen, men bare kjører på.  Mine foreldres strategi ble i stedet å lede meg til individuelle idretter. Jeg spiller tennis, golf, står på ski og seiler. Det du gjør, skal du gjøre på alvor, sa mor og far alltid, og de var nøye med at jeg skulle lære hver idrett ordentlig og av gode trenere. Det var ekstra viktig for meg å bli
sikker i de idrettene jeg drev med, mente de.

Skøyter lærte jeg først å gå på da jeg var tretten år – jeg vinglet rundt på isen med albue- og knebeskyttere en stund, men nå er jeg ganske flink på skøyter.
Jeg kan gjøre mye fysisk, men jeg har innsett at jeg alltid må være helt konsentrert og ha full kontroll. Den selvdisiplinen har jeg faktisk hatt nytte av på skolen. Foreldrene mine har alltid værte strenge på visse ting, men
samtidig veldig engasjerte. Jeg skulle alltid ha hjelm på meg. Punktum finale. Men samtidig kunne ikke mor akseptere at hjelmene var så stygge, så hun kontaktet produsenten og hjalp til med å lage en penere lekehjelm. Bare fordi det er et medisinsk hjelpemiddel, trenger det ikke være stygt.